Vi er nettopp ferdig med årets påske.

Og som hvert år, så undrer jeg meg over det vi feirer.

Det er så mye jeg ikke kan fatte og begripe. Og det gjør meg trist. 

Langfredag er for meg en usigelig trist dag,

Min mor forlot oss på denne dagen for trettien år siden.

Og i påskeevangeliet er dette er forferdelig dag.

Som gjør meg ikke bare trist, men også forvirret.

Det vi feirer, Det som hendte den gangen for lenge siden ...

Hvorfor måtte Jesus lide så forferdelig for at vi mennesker kunne få tilgivelse?

Hvorfor måtte vold og død involveres i tilgivelsen?
Jeg har sett filmen som viste denne historien med all tydelighet, "The passion of the Christ",

og jeg ble helt syk.
Og skjønte det enda dårligere enn før.
En kjærlig Gud ...
Klarer ikke å se forbindelsen mellom en kjærlig far og all denne forferdelige lidelsen til sønnen.
Kan det bare ikke.

Hvorfor???Og når jeg vet at verden er full av vold og lidelser.
Og at mange, mange, mange må gå gjennom forferdelige ting mens de er her på denne planeten vår, så skjønner jeg enda mindre.
Jeg er inderlig imot all vold og brutalitet.
Imot krig og våpen.
Fordømmelser og intoleranse.
Og uenighetene i alle religionene.

Som fører til kriger, drap, vold i fleng!Hvorfor kan vi ikke akseptere hverandres annerledeshet?

Våre ulike oppfattelser og tro?Enhver har sin sannhet, som er den riktige for nettopp han eller henne.
Å, det er så mye jeg ikke skjønner ...
Og jeg undres i tillegg på om jeg noen gang vil forstå .

Det er dette påsken gjør med meg.

En tristhet og en undring.

Spørsmål jeg ikke får noe svar på, som jeg kan akseptere og skjønne.