Jeg tenker ...

Hva er meningen med mitt liv?
Det tenker jeg ofte.
Hvorfor er jeg her?
Hva er vitsen med det, liksom?
Hvorfor skal jeg måtte oppleve og gå gjennom dette og hint?
Hva er virkelighet?
Det jeg er oppi om dagen,
eller det som skjer meg om natten,
i drømmeland?
Begge deler synes meg like virkelig.
Jeg kan rett og slett ikke begripe hva som er hensikten med at jeg ble født.
Jeg vet ikke om noen andre av dere tenker slik som dette,
eller det bare er meg som er så underlig ...
Jeg ser meg om,
ser den vakre parken utenfor vinduet,
dammen som kruser seg i brisen,
vimpelen som snor seg sorgløs på flaggstangen - uten tanke for noe av livets mysterium,
og de nye, små jordhaugene som familien Ågesen har produsert på den grønne plenen.
Det er alt sammen naturlige og dagligdagse ting,
som mer normale mennesker enn meg verken legger merke til eller reflekterer over.
Men jeg gjør.
I dag undrer jeg meg virkelig over hvorfor jeg er blitt passert her på denne planeten.
Jeg tenker også ofte på hvor jeg skal ...
Når livet mitt her er over.
I den alderen som jeg nå har nådd,
er det kanskje ikke så overraskende at disse tankene kommer ...
Eller er det?

Jeg leser så ofte her at man skal legge fortiden bak seg, bli ferdig med den, den teller ikke lenger, men ...
Forfatteren William Falkner sier: - For fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.
Sitat slutt.
Hver eneste lille ting som har hendt et menneske, følger det i nuet. samtlige opplevelser påvirker samtliges valg - og handler det om traumatiske opplevelser, så følger fortiden nesten det hele i nuet.
Det siste sier Erik Maria Bark i Kepler's "Hypnotisøren", og visst er jeg enig!
Dine første år legger grunnlaget for hele ditt liv, men du kan, om du vil, snu det traumatiske til ditt beste.
Det krever en god del, men det er verd det.
Likevel kan du ikke viske ut din fortid, den er der, din underbevissthet vet ALT.
Og i våre gener ligger både godt og vondt fra våre forfedre- og mødre.
De jeg nå har blitt så godt kjent med fra min slekt, 
mens jeg skriver om dem, går inn i deres liv med alt av sorger og gleder, lærer dem å kjenne, nært og intimt. 
Og samtidig blir jeg bedre kjent med meg selv.
Så jeg anbefaler på det varmeste en slektsgranskning!