Nytt romanprosjekt.

Jeg har så smått begynt på et nytt prosjekt.

Men jeg er ikke  helt bestemt på om det er verd å fortsette på. 

Prologen under her, forteller litt om hva handlingen er.

Prolog:

Fødsel med smertegråt

Morsmelk dekker sulten
Metthet gir en kortvarig trygghet

Åpne spørsmål letende i barndommens lekegrind
Svar blir gitt med ubegripelige halvsannheter 
Søvnløse netter leker gjemsel i mørkets fengsel

Raseriet kjemper mot stahetens fornektelser 
Spørsmålene leter etter troverdig sannhet
Protesterer mot ukjente teorier og halvsannheter

Tvil og tro på let etter faste holdepunkter 
Religion og politikk som blandes sammen
Løgn og sannhet i en og samme fortelling

Indre uro som alltid stiller nye spørsmål
Barnet i dine øyne er alt jeg tydelig ser.

Jan-Otto Fauske.       



FØRSTE KAPITTEL

Mars 1943.
Det var en stor stein, en kjempestein var det, som et aldri så lite berg, og den lente seg halvveis opp over gressvollen i parken der den hadde stått i uminnelige tider. Kanskje helt siden istiden, hvem visste?

”Det er herfra du er kommet,” pleide mødrene å fortelle sine barn. ”Storken flyr over steinen og slipper spedbarna ned her, slik at sykepleierskene fra hospitalet like der nedenfor, kan komme dit opp og hente dem. For så å gi dem til kvinnene på barselavdelingen.”

Steinen hadde et stort hulrom under seg nede på bakken, der det var god plass til leverte spedbarn. Så på den måten kunne foreldrenes skildringer godt passe inn i synet som møtte nysgjerrige barneøyne.

Denne vakre vårdagen, da livet skulle forandre seg for Nicola og hennes mann, hadde hun tatt sin daglige spasertur i den naturskjønne parken.                                                                                                                             Hun slentret bedagelig opp den lille bakken mot den store steinen, mens hennes tanker som sedvanlig kretset om denne krigen. Verdenskrigen som hadde rast i tre år, og alt det fæle som daglig gikk for seg. Både i den lille byen, der hun bodde i en leid leilighet sammen med sin ektemann, og i resten av verden forøvrig. For det hadde hun hørt mannfolkene snakke om. 

Hun hadde hørt om alle av hannkjønn, både menn og guttunger, som knapt var voksne ennå, men likevel var blitt arrestert av tyskerne, og sendt bort. Og ingen visste om de ville komme levende tilbake.

Hun rynket panna i bekymring, ved tanken på om de ville finne ut hva at hennes egen mann drev med av undergrunnsarbeid, og en dag komme hjem til dem og bortføre ham også.

Da hun var kommet til topps i terrenget og skulle passere den store ”spedbarnsteinen”, kastet hun, slik hun alltid gjorde når hun gikk den forbi, et hastig blikk ned i hulrommet under den.

Det var egentlig ikke av noen spesiell grunn, for hun visste jo godt at det ikke var storken som kom med barna, og dermed ville det heller aldri ligge noen barn der nede.

Men i dag …

Hun stivnet til og stirret ned i hullet med vidåpne øyne.

Gode Gud, det ligger en liten bylt der nede! Ser jeg syner?

Hun blunket et par ganger og stirret så ned igjen i halvmørket under steinen.

Jo, det lå virkelig noe der. På riktig størrelse. Som et nyfødt barn. Noe som var pakket inn i et gult teppe.

Har alle disse historiene gått meg til hjernen? Slik at jeg nå ser spøkelser ved høylys dag?

Så beveget byltet seg. Ikke mye, men hun så tydelig nok at den rørte på seg. Det kom til og med en klynkende lyd fra den, og Nicola kjente hvordan hjertet begynte å hamre mot ribbeina.

Du gode Gud … Skal jeg?

Før hun rakk å tenke mer grundig over det sto hun plutselig der nede med bylten godt trykket mot sin fulle barm.

Kunne det virkelig være ...?

Nei, hun så ikke feil. For da hun kom seg opp av hulrommet og kikket ned på den varme bylten hun holdt fast i armene sine, så hun at inni teppet lå det virkelig et levende spedbarn. Et bedårende, lite vesen, det vakreste Nicola noensinne hadde sett.

Barnet så opp på henne med store mørkeblå øyne. Fiolblå var det de var. Som to utsprungne fioler. ....

En roman om to forskjellige liv - levd på to forskjellige tider, i to ulike land. Men som til slutt får samlet alle løse tråder og bundet dem sammen.

.