Nytt romanprosjekt.

Jeg har så smått begynt på et nytt prosjekt.

Men jeg er ikke  helt bestemt på om det er verd å fortsette på. 

Prologen under her, forteller litt om hva handlingen er.

Prolog:

Fødsel med smertegråt

Morsmelk dekker sulten
Metthet gir en kortvarig trygghet

Åpne spørsmål letende i barndommens lekegrind
Svar blir gitt med ubegripelige halvsannheter 
Søvnløse netter leker gjemsel i mørkets fengsel

Raseriet kjemper mot stahetens fornektelser 
Spørsmålene leter etter troverdig sannhet
Protesterer mot ukjente teorier og halvsannheter

Tvil og tro på let etter faste holdepunkter 
Religion og politikk som blandes sammen
Løgn og sannhet i en og samme fortelling

Indre uro som alltid stiller nye spørsmål
Barnet i dine øyne er alt jeg tydelig ser.

Jan-Otto Fauske.       



FØRSTE KAPITTEL

Mars 1943.
Det var en stor stein, en kjempestein var det, som et aldri så lite berg, og den lente seg halvveis opp over gressvollen i parken der den hadde stått i uminnelige tider. Kanskje helt siden istiden, hvem visste?

”Det er herfra du er kommet,” pleide mødrene å fortelle sine barn. ”Storken flyr over steinen og slipper spedbarna ned her, slik at sykepleierskene fra hospitalet like der nedenfor, kan komme dit opp og hente dem. For så å gi dem til kvinnene på barselavdelingen.”

Steinen hadde et stort hulrom under seg nede på bakken, der det var god plass til leverte spedbarn. Så på den måten kunne foreldrenes skildringer godt passe inn i synet som møtte nysgjerrige barneøyne.

Denne vakre vårdagen, da livet skulle forandre seg for Nicola og hennes mann, hadde hun tatt sin daglige spasertur i den naturskjønne parken.                                                                                                                             Hun slentret bedagelig opp den lille bakken mot den store steinen, mens hennes tanker som sedvanlig kretset om denne krigen. Verdenskrigen som hadde rast i tre år, og alt det fæle som daglig gikk for seg. Både i den lille byen, der hun bodde i en leid leilighet sammen med sin ektemann, og i resten av verden forøvrig. For det hadde hun hørt mannfolkene snakke om. 

Hun hadde hørt om alle av hannkjønn, både menn og guttunger, som knapt var voksne ennå, men likevel var blitt arrestert av tyskerne, og sendt bort. Og ingen visste om de ville komme levende tilbake.

Hun rynket panna i bekymring, ved tanken på om de ville finne ut hva at hennes egen mann drev med av undergrunnsarbeid, og en dag komme hjem til dem og bortføre ham også.

Da hun var kommet til topps i terrenget og skulle passere den store ”spedbarnsteinen”, kastet hun, slik hun alltid gjorde når hun gikk den forbi, et hastig blikk ned i hulrommet under den.

Det var egentlig ikke av noen spesiell grunn, for hun visste jo godt at det ikke var storken som kom med barna, og dermed ville det heller aldri ligge noen barn der nede.

Men i dag …

Hun stivnet til og stirret ned i hullet med vidåpne øyne.

Gode Gud, det ligger en liten bylt der nede! Ser jeg syner?

Hun blunket et par ganger og stirret så ned igjen i halvmørket under steinen.

Jo, det lå virkelig noe der. På riktig størrelse. Som et nyfødt barn. Noe som var pakket inn i et gult teppe.

Har alle disse historiene gått meg til hjernen? Slik at jeg nå ser spøkelser ved høylys dag?

Så beveget byltet seg. Ikke mye, men hun så tydelig nok at den rørte på seg. Det kom til og med en klynkende lyd fra den, og Nicola kjente hvordan hjertet begynte å hamre mot ribbeina.

Du gode Gud … Skal jeg?

Før hun rakk å tenke mer grundig over det sto hun plutselig der nede med bylten godt trykket mot sin fulle barm.

Kunne det virkelig være ...?

Nei, hun så ikke feil. For da hun kom seg opp av hulrommet og kikket ned på den varme bylten hun holdt fast i armene sine, så hun at inni teppet lå det virkelig et levende spedbarn. Et bedårende, lite vesen, det vakreste Nicola noensinne hadde sett.

Barnet så opp på henne med store mørkeblå øyne. Fiolblå var det de var. Som to utsprungne fioler. ....

En roman om to forskjellige liv - levd på to forskjellige tider, i to ulike land. Men som til slutt får samlet alle løse tråder og bundet dem sammen.

.

Krimbok litt annerledes enn de fleste andre.

Jeg er egentlig ikke noen krimelsker, og jeg tror aldri at jeg selv vil kunne skrive en kriminalbok.
Jeg synes at de fleste ligner hverandre, men en gang i blant dukker det jo opp noen som skiller seg ut fra majoriteten.
Og denne gjør nok det.
Kristine Lindhøy er mor til to barn med spesielle behov, og selv er hun plaget av astma.
Hennes første bok handler om nettopp dette. Om barn som har en diagnose.
Den neste boken hun skrev er nok en krimbok, men også her forteller Kristine om syke barn
Forfatteren har en svært godt innsyn i politiarbeid og vet veldig mye om de forskjellige alvorlige sykdommer som mange barn lider av,
Ut fra dette har hun skrevet sin første krimbok.
Jeg tror at hun må ha gjort et grundig researcharbeid for å vite så mye som hun legger for dagen her.
Hun forteller en hjerteskjærende historie om barn med forskjellige diagnoser som forsvinner, om mødrenes fortvilelse, om kidnapperens motiv og om politiets nitidige arbeid for å redde barna.
Det er tydelig at barn med spesielle behov ligger Kristine på hjertet.
Og det er forståelig for meg.

Bokens bakside sier:
En seksåring får lov til å være alene på lekeplassen i Sande sentrum mens moren er på butikken og handler.
Når hun går for å finne datteren, er barnet sporløst forsvunnet.
Førskolejenta lever med en alvorlig sykdom, og har tidligere gjennomgått en lungetransplantasjon.

Mer skal jeg ikke røpe her, men anbefaler boken til deg som liker krim. Og til deg som er glad i barn.

Vennskap.

Kjærlighetsforhold og vennskap.

Hva som styrker det - og hva som kan ødelegge.

Jeg har tro på åpenhet og ærlighet, respekt for den andres meninger,
og det å kunne skille sak og person.
Om jeg har et annet syn på noe enn den andre - det være seg min mann eller en venn - så forventer jeg ikke at vedkommende går i strupen på meg for det.Det tankene mine svirrer rundt nå er forhold oss mennesker imellom.
Eller enda verre - møter meg med en iskald taushet.
Det å nekte den andre å høre hva som er galt, og å nekte å gi ham en sjanse til enten å be om unnskyldning eller møtes på halvveien, ved en vred avvisning, er vel det som kalles hersketeknikk?
Er det ikke, eller tar jeg feil?
Jeg har den politikken at jeg åpent sier fra, på en så respektfull måte jeg formår, og jeg forventer det samme tilbake.
Bare på den måten kan konflikter løses.
Tror jeg altså.
Jeg har dessverre opplevd at, for meg, verdifullt vennskap har blitt avsluttet i fiendtlig taushet,
og når jeg har kontaktet vedkommende og bedt om en forklaring, rede til å be om unnskyldning om jeg skulle ha sagt eller gjort noe som har såret eller støtt,
har blitt møtt med en avvisende taushet.
Eller en diffus bortforklaring som ikke klargjør noe som helst.
Det har gitt meg en pil i hjertet.
Det har fratatt meg å kunne legge det bak meg med en fasit, og kanskje lære noe av det.
JEG synes at vi skylder hverandre åpenhet.
Det er respekt.
Selvfølgelig kan både vennskap og kjærlighetsforhold avsluttes på mindre dramatiske og følelsesladde måter.
.
Geografisk avstand eller at man bare utvikler seg i forskjellige retninger og ikke lenger har så mye til felles at det fungerer slik man ønsker.
Men det gjør ikke så vondt.
Det er den andre måten som svir.
Angrep eller den avvisende tausheten, der man blir nektet enhver sjanse til å løse konflikten.
Det er da man forstår hvor lite man betyr for den andre,
Slik føles det i alle fall for meg.
Vennskap på facebook er også så mangt.
Noen er nær, man kommuniserer med hverandre, og det gir i hvert fall meg mye.
Andre blir mer perifere. Man ser aldri noe til dem, det er ingen kontakt.
Men vi er forskjellige der inne også, og det er opp til enhver å velge hvor nær hverandre man vil være.
Jeg har dessverre også her opplevd rasende kommentarer ved meningsforskjeller,
og jeg har også opplevd å bli slettet - og til og med blokkert - uten noen som helst forklaring.
Spørsmål fra meg om dette har blitt møtt med taushet.
Det har gjort vondt, og det har vært vanskelig å legge fra seg, da jeg har grunnet på hva galt jeg kan ha gjort.
Men det er altså en slik person jeg er, åpen om det jeg synes er det beste å være åpen om. For jeg tror at de fleste mennesker foretrekker å bli møtt med åpenhet.
Og et vennskap, så vel som et kjærlighetsforhold fortjener fortrolighet og åpenhet.
Uten dette mangler det noe vesentlig.
Etter min mening.

Dette tror jeg på.

Dalai Lama

The first drawback of anger is that it destroys your inner peace; the second is that it distorts your view of reality. If you think about this and come to understand that anger is really unhelpful, that it is only destructive, you can begin to distance yourself from anger.

Størst av alt er kjærligheten.- ♥♥♥ Hvis vi ikke har kjærlighet, får vi ikke utrettet noe. ♥♥ Ny uke, nye muligheter...ha en feiende flott lørdagUttrykksikonet heart

Dette tror jeg på.

Dalai Lama

16. april 2012 kl. 11:32 · 

The first drawback of anger is that it destroys your inner peace; the second is that it distorts your view of reality. If you think about this and come to understand that anger is really unhelpful, that it is only destructive, you can begin to distance yourself from anger.

Dette tror jeg på.

Dalai Lama

16. april 2012 kl. 11:32 · 

The first drawback of anger is that it destroys your inner peace; the second is that it distorts your view of reality. If you think about this and come to understand that anger is really unhelpful, that it is only destructive, you can begin to distance yourself from anger.

Dette tror jeg på.

Dalai Lama

16. april 2012 kl. 11:32 · 

The first drawback of anger is that it destroys your inner peace; the second is that it distorts your view of reality. If you think about this and come to understand that anger is really unhelpful, that it is only destructive, you can begin to distance yourself from anger.

Hjertedame.

Forleden morgen kom min kjære mann inn med en pakke til meg, som han hadde hentet i vår postkasse.

Overrasket tok jeg imot, pakket opp og fant en bok. 

Inni boken var det hektet fast et rosa hjerte og et hvitt silkebånd med gullbokstaver som sa: WITH lots of LOVE.

Hvem kunne det være som hadde sendt meg en slik rørende og nydelig gave?

Boken heter Hjertelyst og er skrevet av en unik, ung dame!

En tapper ung kvinne, som kjemper en kamp, men aldri gir opp!

Mona Skogheim var bare 35 år, frisk og rørig og i en god jobb som interiørkonsulent, da katastrofen rammet henne. Uten noen forvarsel, men hardt og plutselig. En høstdag i 2009.

Siden da har Mona gått inn og ut av hjerteavdelinger på sykehusene. Hun har erfart  både det positive og det negative i det norske helsevesenet. Men hun har aldri gitt opp! Hun har aldri satt seg til og sørget over sin tøffe skjebne. Men tvert imot, så har hun blitt enda mer glad i livet.

Hun opprettet en Hjerteblogg for å dele sine opplevelser og hjelpe andre som ble rammet, og hun opprettet foreningen Hjertedamer.I den senere tid har hun sammen med en venninne skrevet et manus til en ny bok, som jeg fikk æren av å lese korrektur på. Og ble enda mer imponert over denne positive jenta!

Med denne kommende boken som utgangspunkt har Mona og hennes venninne Heidi, holdt kurser om å følge sine drømmer.

Innimellom alle sykehusinnleggelsene står Mona på for å informere og hjelpe andre i samme situasjon.

Man kan ikke annet enn å beundre en sånn jente!

Boken hun så sjenerøst sendte til meg, er en åpen og ærlig betroelse om mye vondt og vanskelig, om sorgen over det hun ikke lenger kan gjøre, om frustrasjoner i forbindelse med helsevesenets mangler, men også om en sprudlende glede over livet!

Om hennes kjærlighet til sin datter, og til sin kjæreste, takknemligheten for å ha dem i sitt liv - men også takknemlighet over selve livet.

Jeg er imponert! Og jeg er rørt over å få denne nydelige boken som en hyggelig overraskelse en alminnelig hverdagsmorgen. En morgen jeg kanskje gremmet meg over min egen sykdom. Å lese om tapre Mona satte mitt eget i et bitte lite perspektiv!

Og det er med respekt og ydmykhet at jeg anbefaler en nydelig bok - og kurset Drømmereisen til to flotte jenter.

"Den som tror at hjertesykdom er infarkt og blokkeringer,og så er man "fit for fight", de må nok tro om igjen. Nok er nok. Jeg kjenner oftere at frustrasjonen over ikke å bli forstått i den grad at jeg ser så frisk ut, griper meg akutt. Jeg blir sårbar, og fordi jeg valgte å åpne meg i det offentlige rom tenker mennesker at jeg er fritt vilt. Kommentarene om at jeg ser da så "fresh" ut er antagelig gitt i beste mening, men det gjør faktisk vondt."

"Galgenhumor er et "must"! Herligheten (hennes datter) har bakt boller til mamma, som mammaen ikke kan spise, men Junior og kompani fikk glede av dagens gode gjerning.

Bare gleden ved å se Herligheten kose seg, se det gnistre i øynene hennes og vite at dette er mitt, elsker jeg, og det tar bort en hel del av smerten.

Carpe diem! <3"

"Tenk å ha sånn flaks, hvor jeg har evne til å se det positive. Nyte livet som det er akkurat nå. Tenk å ha sånn flaks, at akkurat jeg er mestringsorientert og vil klare det. Om noen kan klare det, så er det meg."

Ja, det er deg, Mona, og bare deg! Du vil klare det!

Og dere andre vil få en god opplevelse av å lese om skjønne og tapre Mona Skogheim i boken Hjertelyst.

Barnebøker med mening i.

Jeg er av den oppfatning at jo tidligere vi gir våre barn bøker, jo smartere og mer reflekterte blir de.

Og det finnes mange gode barnebøker på vårt rikholdige bokmarked.

En av dem er Marja T. Mathisen sin bok om den dypt tenkende, lille Amalia.

I sin bok Tenketanker forteller Marja om en  liten pike som har en masse i sitt hode.

Amalia er en liten jente med mange tanker i hodet, forteller bokens bakside, hun har et stort behov for å snakke om det som opptar henne, men det er ikke alltid de voksne har tid til å lytte. 

Når moren har mye å gjøre, går Amalia til en pensjonert lærerinne og betror seg til henne.

"Amalia løftet hodet, og så på fru Andersen med et alvorlig blikk.

- Du, jeg har tenkt, fru Andersen. Jeg skal bare være Amalia, bryr meg ikke om de erter meg på skolen, sa hun med høytidelig stemme.

Fru Andersen måtte smile litt da hun så på Amalia. Hun strøk henne ømt over kinnet og sa:

- Så bra. Amalia. Nå ble jeg glad. Jeg tror nok at de slutter med ertingen etter hvert når du overser det.

Boken går inn i hodet til denne lille piken, og jeg tror at de fleste barn vil kunne kjenne seg igjen i Amalia.

Marja har en unik evne til å sette seg inn i et barnesinn, så jeg anbefaler denne lille boken på mitt varmeste.

En annen bok som også har mye å gi til barna, er Alexandros Gentekos bok Påskeharen ordner opp.

Denne boken tar for seg både mobbing, vennskap, kjærlighet og konfliktløsning. Etter modell av fredsforsker Johan Galtung.

Alle personene her er dyr, som barn lett kan identifisere seg med, og løsningen på konflikten som oppstår mellom harene og reven Karl Ivar er høyst overraskende, men genial!

Mitt ønske er at flest mulig barn - og voksne - får lest denne boken, for den har mye å lære oss alle.

Den egner seg godt til høytlesning for de minste av barna.

Bøker som berørte mitt hjerte.

Jeg prøver meg som bokblogger. :-) Og starter med en norsk forfatter som jeg nylig fikk stiftet bekjentskap med.

Og for et behagelig bekjentskap!

Gunn Marit Nisja har skrevet tre bøker som gikk like til hjertet mitt.

Hennes debutbok heter Naken i hijab, og handlingen er fra Egypt.

Det er tydelig at Gunn Marit har et nært og inngående kjennskap til Egypt. Men ikke bare det. Mellom linjene aner jeg en kjærlighet til dette eksotiske landet.

Smussbladet frister med følgende tekst: "Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til eksotiske Egypt. Det blir en reise som skal treffe Live like i hjertet. (Slik boken gjorde med meg!)

En overveldende romanse utvikler seg mellom henne og den lokale Kareem."

Mer vil jeg ikke røpe, verken av historien eller  smussbladet.

Jeg vil heller anbefale boken. Her lærer man mye om Egypt. Det turistene aldri ser. Vi får innblikk i både hjemmene til de lokale, maten deres, kulturen - og ekteskap mellom to forskjellige kulturer. 

"En fengslende historie om kjærlighet, kulturkræsj og en mors kamp for sitt barn." Skriver Karoline Holsæter, Ark, bak på boken.

Den neste boken  som denne forfatteren har skrevet fra Egypt, landet i hennes hjerte, er Olivensteinen.

Her blir vi kjent med vertshuset Tree of Life ved Gitzapyramiden. 

Huset er todelt, det er både et livlig samlingssted for vestlige turister og et strengt privat familieliv, der spesielt datterens ære bevoktes. 

Atten år gamle Hoda rives mellom de to kulturene, og når hun blir presentert for ekteskapskandidater, valgt av hennes foreldre, føler hun seg langt i fra klar. Helt andre følelser vokser hos henne, inspirert av det frigjorte synet til kulturjournalisten Sigrid Lien som tar inn på vertshuset for å skildre den arabiske våren.

Hennes opphold på Tree of Life får uante følger.

Dette er også en bok jeg koset meg med, og også denne lærte meg mye om Egypt. 

Men uansett hvor godt jeg likte Gunn Marits to engasjerende bøker, så er det likevel denne jeg ble mest berørt av: Porselenspiken.

Her er handlingen lagt til mer hjemlige omgivelser. Til Åndalsnes, og historien handler om Kristin, som er over sin aller spedeste ungdom, ugift og på jakt etter noe meningsfylt å slippe inn i livet sitt.

Og dermed blir spisestedet "Små gryter" født.

Og her banker eksnarkomane Marta på døren en kveld etter stengetid.

Marta har mye med seg i bagasjen. En vond barndom og narkogjeld som raskt må betales.

Dette er to helt forskjellige kvinner, to ulike generasjoner og skjebner, men som begge søker etter noe bedre.

De blir nær knyttet til hverandre, varme følelser oppstår mellom dem, nesten som mellom mor og datter.

Det er en gripende historie, en sterk fortelling, som berører det aller viktigste: Kampen om meningen med livet.

Gunn Marit viser igjen en innsikt i menneskesinnet som er unik. Hun skriver med varme og nærhet. Man kan ikke unngå å bli glad i personene hennes, og når man lukker boken, ferdiglest, må man bare undre seg på hvordan resten av livet til disse menneskene blir.

Gunn Marit Nisja er en forfatter som har skrevet seg dypt inn i mitt hjerte. Og jeg kan med største oppriktighet anbefale hennes bøker.