Bøker ...
Den beste julepresangen.
Det har jeg alltid syntes. De gir glede langt utover den dagen man mottar dem.
Noen av de første bøkene jeg leste husker jeg ennå noe fra.
"Anne Franks dagbok". Den gjorde et dypt inntrykk på meg.
Så ble det "Frøken Detektiv", husker jeg
Og senere leste jeg alle fra Theresa Charles, med handling fra England, Cornwall. Og forfatteren satte leseren like inn i handlingen allerede fra første side.
Det likte jeg, og jeg gjør derfor det samme i mine romaner.
Jeg leste hele serien i Jalna-bøkene, og etter som tiden gikk, og jeg med den, ble det Sidney Sheldon og Harold Robbins. Samt Victoria Holt.
Men jeg ikke bare leste, jeg skrev selv også!
På barneskolen - den gang het det folkeskole - skrev jeg små historier i mine klassekameraters kladdebøker.
Jeg diktet opp spennende hendelser som handlet om den som hadde bestilt dem, skrevet med blyant og illustrert med disse typiske barnetegninger.
Mottagerne betalte meg ti øre for dem, tror jeg
Jeg husker selvfølgelig ikke alle disse historiene, men jeg mener nå bestemt at den ene het" Spøkelset i lysthuset", med tegninger av et flagrende spøkelse.
Drømte jeg allerede da om å bli forfatter?
Jeg vet ikke, men min bestevenninne Sol Spinnangr sin mor mente at det ville jeg bli når jeg ble stor!
Sol, hennes mor, meg - og onkel Laurits fra "Barnetimen" i Farsund på"Barnas Dag".
Jeg prøvde meg nølende med noen noveller til noen ukeblad, som merkelig nok ble antatt for et honorar på 200 kroner.
Og det var mine første smaker av royalty!
Så sendte jeg inn en tåredryppende kjærlighetshistorie til ungdomsbladet "Love", som utga seg for kun å trykke sanne historier fra det virkelig livet. men min var diktet og fri fantasi fra ende til annen!
For denne "løgnen" fikk jeg tjue kroner fra bladet. :-D
Da jeg var blitt tjueto år, gift og hadde to barn, skrev jeg på en gammel skrivemaskin, en lang roman - som aldri ble sendt inn, men i stedet kaste til ilden i ovnen, der den ble flammenes bytte.
Selvtilliten og tro på at jeg dugde som forfatter var svunnet hen, og nå brant den opp sammen med manuset.
Og så skrev jeg ikke mer på lang tid...
Jeg bare drømte. For det gjorde jeg.
Jeg drømte om prinsen som kom og fant meg, som tok meg med på de deiligste og mest spennende eventyrene.
Men ikke ett ord skrev jeg.
Det gikk mange år.
Livet mitt forandret seg kollosalt ...
Og plutselig var jeg der igjen.
Inspirasjonen slo ned i meg i det gamle huset i den lille landsbyen høyt oppe i fjellene på Peloponnes i Hellas. I huset der min greske svigermor tilbrakte sineførste leveår. Hennes historie er sterk, den er hjerteskjærende,og den grep meg dypt. Denne måtte jeg skrive!
Om ikke for utgivelse, men for at slekten hennes og alle etterkommerne skulle få det å vite - og aldri glemme henne.
Men så ble det likevel utgivelse.
Og et godt salg.
Mange fikk lært henne å kjenne.
Jeg fikk hedret henne, slik som jeg ønsket.
Siden har det gått slag i slag.
Til nå har jeg sju bokutgivelser bak meg, og håper at det vil bli flere.
Jeg elsker fremdeles å lese og jeg synes ennå at bøker
er den beste julegaven!
Den man kan ha glede av i lang tid fremover - når julen forlengst er over, og den grå hverdagen overtar.
Forgyll deg med å dukke ned i en annen verden og møt mennesker der som du kan le og gråte sammen med!
Ønsk deg bøker til jul!
