Noen ganger er det nesten vanskelig å vite forskjell på eventyr og virkelighet.
Når man kommer hjem fra en reise som mest av alt ble et eventyr, så fortoner det seg i ettertid som en drøm.
I utgangspunktet hadde jeg ikke lyst til å reise. Å forlate Nøjsomheden og tryggheten her, er en stor terskel for meg å forsere.
Jeg var sliten også, etter to hele dager med å få det hele på plass. Skrive bestillingslister på alle som sendte meg bestillinger på boken, få i gang avtaler med en bukett bokhandler, kommunisere med mitt nye forlag, som virkelig hadde lagt seg i selen for å få bøkene ferdig og sendt til Farsund til den tiden som vi skulle dit i konfirmasjon.
Det gikk i 190! Fem kasser med bøker ble sendt med ekspress til adressen der vi skulle bo mens vi var i Farsund. Og det kostet forlaget dyrt!
Jeg får alltid en vemmelig følelse når jeg forlater mitt hjem ... Er liksom redd for at jeg aldri mer kommer tilbake.
Men vi dro nå, og seilte over havet på en sjø som var glatt som et stuegulv!
Vant som vi er med veiene her nede, synes E 39 nesten enda mer skummel enn før, så vi kjørte over Konsmo og Kvås, og ankom min fødeby og gjestfrie Johanne, trette men lettet.
Og der sto et berg av bokkasser og ventet på oss!
Ville vi bli av med alt dette?!
Første signeringsøkt var på Farsund Libris. Og der møtte vi igjen mange kjente og gode venner.
Og etter det var det omtrentlig på hodet i en konfirmasjon. Hele familien på min fars side var samlet der, og det var nok en av de flotteste konfirmasjonene vi noen gang har vært i!
Søndag var det fridag for oss, ingen signeringer, men samvær med Johanne, min sønn og svigerdatter - og gjensyn med min eldste datter som jeg ikke hadde sett på nærmere fem år!
Det var en særdeles hyggelig kveld. Vi satt ute i godværet og nøt fiskesuppe med hvitvin til.
Mandag ble den store marathondagen!
Da skulle tre bokhandler besøkes.
Høydepunktet den dagen var Lista Bokhandel, der gode venner strømmet inn for å hilse på oss og kjøpe min bok.
Vi får også alltid en flott mottagelse der.
Full fart til Lyngdal!
Etter å takket for oss hos Johanne, la vi i vei vestover.
Lyngdal sentrum var stille og tomt i den stekende sola, men likevel dukket gode Hannemor opp for å møte meg. Det var et hyggelig gjensyn, og hun dro avsted med boken min i hånda.
En bokhandel til og vi satte kursen mot Kvinesdal.
Vi er altså ikke vant med å kjøre fra Lyngdal denne veien, så vi skulle være lure og ta en ny og spennende vei over heia ... Men du hildrande du for en vei! Smal, humpet grusvei, svingete, bakker opp og ned - og så kom vi til Lande, der vi hadde gått opp for å komme til Poddeloptet for ... sju år siden! Maiguddness, er det allerede så lenge siden jeg skrev på historien om Barbro?!
Men vi kom nå levende frem til en herlig Helga som tok imot oss og viste oss værelse og bad.
Nå kjente jeg hvor trett jeg var! Helt utpumpet! Og Helga hadde for riktig å gjøre det hyggelig, invitert noen kjære venner fra Helle. Jeg ville så gjerne, men jeg maktet ikke! Det kjentes som om menieren ble kastet over meg. Jeg svimlet og sjanglet og kom nesten ikke opp trappen, der gjestene og Helga ventet med deilig lasagne og rødvin.
Så kom jeg på det ... vi hadde jo ikke spist noe siden frokosten som Johanne serverte oss ni og en halv time tidligere! Det hadde gått i ett hele dagen. Jeg måtte få i meg mat, det ville nok hjelpe. Så jeg sjanglet altså opp trappa, som en ordentlig fyllik, og så gikk det alt så mye bedre da jeg hadde fått i meg lasagnen. Men vinen torde jeg bare dyppe leppene i. I en halvdøs åpnet jeg gaven jeg hadde fått av snille Veslemøy i Vanse, og fant et nydelig skrin i gammel stil, med roser på lokket. Det er utrolig så snille mine venner er med meg!
Jeg holdt ikke ut så lenge, men måtte kaste inn håndkleet, som det heter, og tusle ned til sengen som ventet. Og gjett om jeg sov godt den natten?
Vi våknet til lyden av de små lammene på Narvestad. Og deres mødre. Tynne bæææ-lyder og dypere bæææ fra mødrene. Riktig hyggelig var det!
Og liksom hos Johanne ble vi servert den beste norske frokosten!
Nede i Liknes i Kvinesdal besøkte vi Libris der, og vi fant journalisten for avisen Agder, hvilket var et fantastisk funn! For han tilbød å ta oss med opp til Sørhelle, der det meste av handlingen i boken finner sted.
En særdeles hyggelig journalist var det! Thor Magne, tror jeg han het til fornavn. Det var i hvert fall det jeg skrev i bøkene jeg signerte til ham.
Jeg har bare ikke ord for hva denne turen ble! Ren magi er nesten et for svakt uttrykk. Men det var det. Magi, eventyr og en fantastisk naturopplevelse! Jeg følte ånden fra Steinvor der oppe som hun hadde bodd i hele sitt liv.
Hele reisen vår var bare vellykket, men turen opp til Sørhelle ble høydepunktet!
