Aftenstemning på Nøjsomheden.

Skumringstime på Nøjsomheden ... 
Veldig blå himmel med appelsinfarget stripe over dammen, der sola har gått ned. 
Trærne danser langsom vals i nordvesten foran vindmøllene som fremdeles snurrer i sin evige runddans. 
Etter en vårdag med strålende solskinn, skyer og regn om hverandre, har mørket så vidt senket seg nedover oss, og denne onsdagen er i ferd med å ebbe ut.
Et forheng av sort blonde henger bak dammen i vakker kontrast til den sølvfargede himmelen.
Bjørketrærne med sine lange, slanke stammer og grener som spriker med masse små skudd på,
er blitt sorte i dette lyset,
liksom alle de andre trærne i utkanten av plenen,
der skoven vår begynner.
Forhenget speiler seg i det blanke vannet,
det er en trolsk stemning der ute.
Midt på den store, grønne plenen ligger blondinens sorte og hvite ball,
etterlatt fra en vill lek med Ludvig for noen dager sider.
Eller er det uker siden?
Tiden flyr, slik at jeg henger etter den, vannrett, som et skjerf i sterk vind.

Det har vært en blank vårdag,
som nå er i ferd med å farges blå og sort.
Og snart skal mor og sønn de luxe inn i sin eselbolig for å tilbringe natten i lun og trygg omgivelse..
Vi er glade i Nøjsomheden, vi føler oss trygge her - i forhold til den urolige verden utenfor vår sfære.

Det er liksom ikke noe vondt og farlig som kan vederfares oss her bak de høye trærne.

Ikke annet enn at det ustabile varmeanlegget, type jordvarme, kan krangle, 

slik at vi igjen nærmest må krangle for å få reparatøren til å møte opp for å fixe det.

Blondinen og Pysabella kretser rundt oss på evig jakt etter en godbit, mens Katterina holder oss på avstand.

Det er kun sin mor, Pysabella hun har knyttet seg til.

De fem "småjentene" i hønsegården minket langsomt, men sikkert - av ymse grunner.

Den første forsvant på mystisk vis, der reven eller jerven ble hovedmistenkte.

Deretter  ble to av dem offer for "krybbedød", uten at noen plausibel grunn kunne finnes.

Det ble helt slutt på eggene, måned etter måned ...

Så nå ligger altså de to sistes avsjelede legemer i fryseboksen vår ...

Slik går livet her på vår danske landeiendom.

Natten er på vei, sort og mystisk -, med ubegripelige drømmer ...

Der alt kan skje!

Sånn var det at det begyndte ...

- Så langt tilbage jeg kan huske, har jeg været glad for at fortælle historier. Som lille pige, skulle jeg, når min et år ældre søster og jeg var kommet i seng, fortælle hende godnathistorie. Vi lå ved siden af hinanden, i hver vores tremmeseng. Jeg digtede og fortalte, indtil jeg kunne se, at hendes ene tommeltot kom op over kanten på tremmerne i sengen. Det var et sikkert tegn på, at hun havde puttet den anden i munden og var faldet i søvn.

Da jeg senere begyndte i skole, skrev jeg på bestilling små historier i kladdebøger, som jeg solgte for 50 øre til mine klassekammerater. Historierne handlede om ”bestilleren” og jeg illustrerede og tegnede den, der havde bestilt ”værket”. Årene gik. Jeg blev optaget af andre ting, som eksempelvis ”drenge” … Og så begynte jeg at skrive om kærlighed.

Det blev efterhånden til et par små historier, der blev sendt til to ugeblade og udgivet der. På det tidspunkt var jeg efterhånden blevet teenager og fik lidt mere en 50 øre i honorar! Det var blevet til nogle få hundrede kroner .

Jeg blev voksen, gift og fik mine tre børn. 
Børnene skulle jo have fortalt eventyr. De historier, jeg fortalte, handlede derfor om dem. Mine børn blev ændret til små norske ”nissebørn”, jeg var ”nissemor”. Men ingen af disse historier blev skrevet ned. Det blev mellem børnene og mig. Men om aftenen, når de var lagt i seng, fortsatte jeg. 
På en gammeldags skrivemaskine, som var det, jeg havde tilgængelig, skrev jeg en hel roman. Når manuskriptet var færdigt, røg det lige i brændeovnen. Jeg havde slet ikke selvtillid nok til at tro, at det var noget værd.

Sådan gik mange år. 
Jeg flyttede fra min hjemby til Kristiansand, som var en større by, blev uddannet som frisør og arbejdede med det i godt og vel tyve år. 
Jeg flyttede tilbage til min hjemby, men det var ikke muligt at få arbejde som frisør, så jeg blev hjemmegående.
Vendepunktet kom, da min græskfødte mand og jeg var i den lille landsby Strezova på halvøen Peloponnes i Grækenland. 
I huset, hvor min svigermor havde tilbragt sine første leveår, var der en helt eventyrlig og speciel atmosfære. 
Jeg fik en stærk følelse af, at jeg måtte skrive hendes historie. 
Hele huset gav så mange indtryk af alt det, der var foregået i dette meget gamle hus. 
Det blev en meget stærk historie, og den endte med at blive til min første bog. 
Som udgangspunkt havde jeg kun skrevet for at holde hendes historie levende for at hendes efterkommere kunne få del i den. Men så tog jeg alligevel chancen og sendte den afsted til et forlag.
Efter lidt korrespondance med forlaget blev den udgivet. Det var en fantastisk følelse at stå med min første bog i hænderne! 
Anmeldelserne i aviserne blev meget gode, og det inspirerede mig til at fortsætte skriveriet.
Den næste bog, der udkom, blev skrevet sammen med min mand, hvis første bog udkom samtidig med min debutbog. Sammen skrev vi en rejseskildring fra Kreta og Grækenland.
To år senere udkom min roman om en meget omtalt kvinde fra mit norske hjemsted. 
En ung, intelligent og temperamentsfuld bondekone, blev i 1667 mistænkt for at være heks og brændt på bålet i byen. 
Mens jeg skrev bogen, fik jeg et meget nært forhold til hende, og jeg følte, at hun inspirerede mig og gav mig et glimt af sit liv og sine følelser. Det er en særdeles tragisk historie, der har rod i virkelige forhold, men jeg har skildret den som en kærlighedshistorie med en masse følelser. Denne bog betyder meget for mig.
Min fjerde bog handler om min portugisiske tiptipoldefar, der kom til min hjemby i Norge i 1801. Dette er også delvis en sand historie, men dramatiseret og digtet over en stor, men ulykkelig kærlighed.
To år senere kom fortsættelsen på bogen, og jeg har nu skrevet den tredje og sidste bog i serien.
I støbeskeen er også oppfølgeren til bogen om "heksen". Det er lige før min bog om en anden såkalt trollkvinde kommer ud. 
Det er utrolig givende at arbejde som forfatter! 
Fantasien får lov til at lege og udspille sig, og når man for første gang står der, med sin ”egen” bog i hånden, er det næsten som at have fået et barn. 
Man får hyggelige mails fra kendte og ukendte, der har læst ens bog. Man bliver stoppet i butikker og andre steder med positive bemærkninger, og man kommer i kontakt med en masse venlige mennesker, som gerne vil have sin bog signeret. 
På facebook får jeg dejlige kommentarer fra venner med fine ord om bøgerne, og det varmer mit hjerte ret meget!

Sommeren 2011 flyttede vi til Danmark til ”Nøjsomheden”, som, trods sit navn, er et ”Paradis” i Vendsyssel. Vi skriver stadig, hver for sig og sammen, men bøgerne bliver kun udgivet og solgt i Norge, dog har jeg lille lager i mit nye hjem i Danmark. 

Lyder.

Har du tenkt over hvor mye lyder det er der ute i denne verden?

Jeg tenkte aldri tidligere på det.

Ikke før herr Menieres begynte å fokke med de små krystallene innerst inne i øret, der den såkalte sneglen er, og holder deg i stø balanse.

Det piper og fløyter både her og der!

Kassaapparatene i super markedene piper for hver vare som blir slått inn, men volumet på de musepipene vil aldri kunne trenge gjennom lydmuren.

De skarpe fløytene derimot ...

Gud vet hvor de kommer fra!

Unger som hyler alt det lungene deres formår.

Knirkende handlevogner og gåstoler.

Hvinende, usmurte dører.

Tykke menn som går rundt i butikken og plystrer, høyt og skingrende.

Osv, osv, osv ...

På Lidl i Frederikshavn er der et ubestemmelig flertall av lyder.

Lyder som går gjennom marg og bein.

Et umåtelig irriterende utall av lydforurensing!

Når man kommer ut, er der støy fra trafikken på veien.

Støy, støy, støy.

Da er stillheten inne på Nøjsomheden som fløyel for ørene.

Den kan sammenlignes med godlydene i naturen.

Med stemmene til Andreas Bociello, de tre tenorer (Pavarotti, Domingo og Carreras), som formelig kjærtegner de små sandkornene dypt der inne i øregangene.

Selv det vennskapelig suset fra vindmøllene der ute, de dagene som vinden står den rette veien for det, irriterer ikke.

Hammeren som slår der inne for hver lyd den mottar, ser med velvilje på de gode, myke lydene.

Men altså disse skarpe, tynne, iltre hvinene ...!

Bare legg merke til det når du er der ute i den store verden! 

Uttrykksikonet wink

12 kommentarer

gith

ORD:

Ord ...
En uskyldig sammensetning av bokstaver?
Å, nei, du, ord er så mye, mye mer.
Ord kan bety at min drøm blir revet i stykker
eller at den får vinger til fly mot sitt mål.
Ord som "jeg elsker deg" eller "jeg er så glad i deg"
kan gi en følelse av at himmelen er nær,
mens skjellsord degraderer meg til et betydningsløst null.
Ros og godord over arbeid jeg leverer gir meg mot og inspirasjon,
mens kritikk og nedvurdering tar fra meg lysten til å fortsette.
Ord er et mektig våpen!
Det hugger ikke av deg armen eller dreper din fysiske kropp,
men de kan gi dype sår i sjelen.
De kan indoktrinere en hel nasjon, slik Hitler gjorde,
og de kan inspirere og gi mot som Martin Luther King maktet.
Jo mer betydningsfull en person er, jo mektigere er hans eller hennes ord.
Tror vi.
Men de ordene som kommer ut av din munn, fra din penn eller fra dine fingre på tastaturet kan bety en stor forskjell for mottageren.
De kan gjøre dagen til en solskinnsdag
eller forårsake et sår på sjelen.
Og for oss skribenter betyr ordene en hel verden;
Vi formidler våre følelser og tanker, deler dem med deg,
og håper at de vil gi deg glede og hyggelige stunder.
Og når vi mottar din tilbakemelding, kan den gi oss inspirasjon og anspore oss til å fortsette å skrive, få gleden til å strømme ut i alle årene i kroppen -
eller den kan rive selvtilliten i små biter.
Å våge å dele sine tanker og følelser er en terskel vi trør over,
så en slakt av denne fortroligheten kan føles som et hugg i sjelen.
Likeså de daglige ordene vi strør rundt oss med;
de som skal være middelet til kommunikasjon, bringe oss nærmere hverandre ...
De gjør enten det, eller de skiller oss fra hverandre,
alt etter som hva vi sier ...
Det er dette jeg er opptatt av nå,
dette jeg tenker på,
denne makten som er gitt oss ved språket vårt.
Hvor betydningsfulle ordene er,
og hvor viktig det er at vi bruker dem til å løfte våre medmennesker med,
vise dem en flik av himmelen,
og ikke dytte dem ned i mørket.
Tenk over det, vær bevisst på hva du sier og skriver.

1. Og god morgen, forresten, få deg en fin dag med gode og oppbyggelige ord!
   

Nei, jeg ble trollime ikke ferdig!
Med dette som opptar så stor plass i mitt liv.
Så jeg fortsetter ufortrødent:
Ord er poesi, språklige perler, varme kjærtegn som rører ved meg.
Og heslige banneord, grisete og nedverdigende ord
som bare har til hensikt å ramme noen.Like så er bakvaskelse og sladder.
Det ødelegger liv og helse, kleber til oss,
og er uhyre vanskelig å få av seg.
Ord kan være moderne dikt vi ikke forstår,
som kan tolkes på utallige forskjellig vis,
de kan være et fremmed språk som ikke sier oss noe.
De kan være en babys kjærkomne pludring, som er den skjønneste musikk i dine ører,
et kjært barns første ord.
Å, ord er så mye!
De er mitt verktøy,
de surrer i hodet mitt hele tiden mens jeg er våken,
de former seg til en historie.
Bøker jeg leser består av bare ord,
ord som tar meg inn i en annen tid, til andre mennesker,
deres tanker, følelser og gjerninger
Ord er nyheter som skaker min verden.
Ord er litteratur,
og litteratur er kunst, det er glede, hygge, gir avslappende stunder,
Hva var verden uten bøker?
Hva var tilværelsen uten ord?
Er det rart jeg elsker ord?
Og avskyr dem når de rammer meg selv eller noen andre,
ikke som en hammer,
men som en øks.
Er det underlig?

· 

Livet ...

Livet er ikke statisk.
Det forandrer seg hele tiden, ruller videre og videre.
Verden endrer seg, venner endrer seg, dine barn blir voksne, din livssituasjon går stadig inn i nye faser,
- og du forandrer deg.
Hele tiden.
Utviklingen kan avstedkomme både godt og vondt,

men den kan ikke stoppes.
Tiden kan ikke bremses opp og parkeres.
Kroppen vår eldes
og forstanden modnes.
Temperamentet kan ofte dempes, vi mildnes med årene -
eller blir bitre og krasse.
Det er et valg vi stort sett har.
Når jeg etter alle disse årene på denne planeten, ser bakover,
er forandringen så enorme, så overveldende, at jeg aldri kunne ha fantasert meg til alt dette.
Verden er en helt annen, men er den bedre eller verre?
Også jeg er forandret,
Og er jeg et bedre menneske enn jeg var som ung?
Det håper jeg,
så er det likevel ikke så helt forkjært at jeg er endt opp som en antikvitet.

12 kommentarer

33

Så har prinsesse Vår vist sitt smukke ansikt for oss,
og husjet kong Vinter bort.
Hun har blomstret kjole på seg,
med hvite vintergækker (snøklokker), gule erantiser, gule påskeliljer,
og krokuser i både hvitt, fiolett og gult.

I hånden holder hun en bukett med stemorsblomster.

De nikker og smiler med sine hvite, gule, vinrøde og indigofiolette ansikter.
Hennes hår er dekket av et lysegrønt slør,
som hun har fått fra bjerketrærne,
som også er i ferd med å påføre seg dette vakre hodeplagget.
Hennes hoffdamer, Forsythiaene, gjør seg klare til å pynte seg med knallgule blomster,
før de skifter kostyme til sine lysegrønne hverdagsklær.
Prinsesse Vår vandrer nå rundt i naturen og svinger sin tryllestav over bedene i hagen på Nøjsomheden,
gir klarsignal til rosene, tulipanene peonene og lavendelbuskene,
om at de må gjøre seg klare til å stige opp fra søvnen i den sorte jorden.
Hun kaller mykt og vennlig på familien Padlesen,
på Siv og Sivert sivhøner,
og selv eselet Asklepios kjenner saftene stige i sin velskapte, sorte og våryre kropp.
Bare Sara, som ikke lenger er den unghoppen hun var,
tar det hele med stoisk ro.
Hele Nøjsomheden ønsker deg hjerrtelig velkommen,
du milde og vakre prinsesse Vår!

For dere som tenker på å reise fra snø og kulde til solvarme Kreta, eller Athen, så vil denne boken være nyttig og gi både smil, latter og informasjon om landet, folket, skikker og kulturen.

Jeg tenker ...

Hva er meningen med mitt liv?
Det tenker jeg ofte.
Hvorfor er jeg her?
Hva er vitsen med det, liksom?
Hvorfor skal jeg måtte oppleve og gå gjennom dette og hint?
Hva er virkelighet?
Det jeg er oppi om dagen,
eller det som skjer meg om natten,
i drømmeland?
Begge deler synes meg like virkelig.
Jeg kan rett og slett ikke begripe hva som er hensikten med at jeg ble født.
Jeg vet ikke om noen andre av dere tenker slik som dette,
eller det bare er meg som er så underlig ...
Jeg ser meg om,
ser den vakre parken utenfor vinduet,
dammen som kruser seg i brisen,
vimpelen som snor seg sorgløs på flaggstangen - uten tanke for noe av livets mysterium,
og de nye, små jordhaugene som familien Ågesen har produsert på den grønne plenen.
Det er alt sammen naturlige og dagligdagse ting,
som mer normale mennesker enn meg verken legger merke til eller reflekterer over.
Men jeg gjør.
I dag undrer jeg meg virkelig over hvorfor jeg er blitt passert her på denne planeten.
Jeg tenker også ofte på hvor jeg skal ...
Når livet mitt her er over.
I den alderen som jeg nå har nådd,
er det kanskje ikke så overraskende at disse tankene kommer ...
Eller er det?

Jeg leser så ofte her at man skal legge fortiden bak seg, bli ferdig med den, den teller ikke lenger, men ...
Forfatteren William Falkner sier: - For fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.
Sitat slutt.
Hver eneste lille ting som har hendt et menneske, følger det i nuet. samtlige opplevelser påvirker samtliges valg - og handler det om traumatiske opplevelser, så følger fortiden nesten det hele i nuet.
Det siste sier Erik Maria Bark i Kepler's "Hypnotisøren", og visst er jeg enig!
Dine første år legger grunnlaget for hele ditt liv, men du kan, om du vil, snu det traumatiske til ditt beste.
Det krever en god del, men det er verd det.
Likevel kan du ikke viske ut din fortid, den er der, din underbevissthet vet ALT.
Og i våre gener ligger både godt og vondt fra våre forfedre- og mødre.
De jeg nå har blitt så godt kjent med fra min slekt, 
mens jeg skriver om dem, går inn i deres liv med alt av sorger og gleder, lærer dem å kjenne, nært og intimt. 
Og samtidig blir jeg bedre kjent med meg selv.
Så jeg anbefaler på det varmeste en slektsgranskning!

En kjærlighetshistorie.

- Nei, vi vil ikke ha hund igjen. Svaret kom kontant da naboen vår ringte og spurte om vi kunne overta sønnens golden retriever, Hans kone var blitt allergisk..

Men nei,tanken på sorgen da hundene vi hadde i Norge forlot oss for å reise til de evige jaktmarker, holdt oss fra det. Samt hvor bundet man blir. Vi måtte ha frihet nok til å kunne ta turen til Norge ved behov

- Men kan dere hjelpe oss med å ha henne hos dere i weekenden? For vi må reise bort, og kan ikke ha både henne og vår egen med oss.

Jo, det kunne vi vel alltids gjøre for dem.

Og så kom Simba til oss, Inn i vårt hus - og i vårt hjerte. Og ble der.

Simba er jo egentlig et guttenavn, så vi la til navnet Blondie på henne, for det syntes vi passet så godt.

En snillere skapning enn vår Blondie finnes nok ikke på vår grønne jord! En engel i hundeskikkelse. En hengiven liten pike, som etter hvert knyttet seg mer og mer til oss.

Kattene var den første tiden både skeptiske og fiendtlige til henne, men da hun ingen aggresjon viste, slappet de av og forholdet ble - om ikke nært og hjertelig - i alle fall vennlig.

Og nå er vi så knyttet til den blonde skjønnheten at et liv uten henne vil være tomt.

Men det er ikke bare oss hun elsker ...

Hun har en kjæreste også. Det er  labradoren Ludvig, som bor hos den naboen som er skyld i at vi fikk hund igjen.

De leker sammen hver dag, springer rundt på plene og bader i dammen.

Jeg tror at vår kjære Blondie er en lykkelig hund.

Og vi er glade for at vi tok imot henne.

En kvinne dere snart vil bli kjent med.

I dag på kvinnedagen vil jeg også nevne en spesiell kvinne fra Sørhelle i Kvinesdal, signingskona Steinvor Sørhelle.
Også hun viste et stort mot, og det i en farlig tid!
Steinvor var bare god, hun gjorde gode gjerninger hele sitt liv. Hun hjalp syke, ba for dem. leste for vrid og sanket urter som helbredet mange sykdommer.
Hun reiste land og strand rundt, der hun ble tilkalt av folk som trengte hjelp. Selv etter at hun var blitt dømt for trolldom og utvist fra hele kongeriket, vandret hun rundt til syke mennesker.
På et tidspunkt krysset hennes vei - sånn indirekte - Barbro i Poddeloptets sti.
Steinvor ble innkalt til Åpta i Herad, der en ungpike lå for døden etter at hun trodde at hun var blitt forhekset av Barbro.
Steinvor leste over henne, ga henne urter og overbeviste henne om at hun hadde opphevet "trolldommen".
Steinvor ble hele livet enslig, det de den gangen kalte for "gammel jente", og derfor har jeg diktet opp en historie om en kjærlighet som aldri kunne føre til ekteskap.
Jeg har skrevet en dramatisk historie om henne, gitt henne en eksotisk opprinnelse og latt henne reise oppover dalen sammen med det spennende og fargerike romanifolket
Jeg har virkelig latt fantasien løpe av med meg - samtidig som jeg har tatt med alt som er nedtegnet om henne..
Boken min er  på startstreken og kommer snart ut.

Min farmor - kvinnesakskvinnen.

God morgen til dere alle, og en spesiell god morgen til alle dere medsøstre der ute. 

Siden det altså i dag er den internasjonale kvinnedagen, så har jeg valgt å fortelle om min farmor, Augusta Fredrikke. 

Hun levde i den tiden da  kampen om likestilling sto sterkt, og kvinnene omsider fikk stemmerett.

Augusta var en modig og utradisjonell jente. 

Mens alle kvinner hadde fletter og oppsatt hår, innordnet seg under sin mann og var redde for å skille seg ut, klippet hun håret kort og uttrykte uredd sin mening om det hun mente om den store forskjellen på kvinner og menn.

Det vakte oppsikt og forargelse da hun troppet opp i det lille øysamfunnet Loshavn med guttefrisyre, og hennes mor var både flau og ytterst kritisk til dette opprøret.

Augusta ble enke, bare tretti år gammel, med en liten datter, men hun ga ikke opp. 

Hun flyttet inn til byen og åpnet pensjonat, slik at hun kunne forsørge seg selv og datteren, og samtidig slippe å forlate henne for å gå på arbeid ute.

Det ble opprettet kvinnegrupper i byen, Farsund, og Augusta var selvsagt med.

Da stemmeretten ble innført var det en seier for både henne og hennes medsøstre.

I dag står nok kvinnesaken sterkere enn den gangen, men fremdeles er det ikke lik lønn for mann og kvinne.

Likevel -  sammenlignet med andre land har vi kvinner nådd langt. Fremdeles er det grusomme forhold for så mange kvinner ute i verden. Et kvinnesyn som hører den mørke middelalderen til, og som vi aldri må få tilbake her hjemme!

Jeg håper at Augusta og alle hennes likestilte sitt arbeid vil fortsette - til all skjevhet og urettferdighet er opphørt, og begge kjønn blir like viktige og verdifulle. Over hele verden.

Så vil jeg gratulere alle dere medsøstre med dagen og ønske dere en vakker dag!